VÅRENS NASJONALE MERKEDAGER

VÅRENS NASJONALE MERKEDAGER

Vårens nasjonale merkedager

Av Håkon R. Sødal

I vårt land er det slik at alle de nasjonale merkedagene faller innenfor en periode på to måneder. Et par av disse har de aller fleste av oss et nokså likt forhold til, uansett alder. Fordi historiene bak dem ligger langt tilbake i tid. Mens det for de to «yngste» dagene er slik at det lever mennesker i dag som opplevde det som gjorde dagene til merkedager for vårt folk.
     La oss ta et blikk på dagene, slik de kommer - hver vår.

Overrumplingens dag
Den 9. april er ingen offentlig høytidsdag, men en merkedag som den eldre garde har visst å holde langt fremme i det kollektive minnet. Dagen symboliserer rettferdig kamp mot truende, ytre stridskrefter og det stående behovet for nasjonal beredskap. Dette er ikke en dag som feires. Men setningen «Aldri mer 9. april» ligger der som en arv fra historietimene og fra foreldres/besteforeldres sitatordbok.

     Det er fortalt at de gamle romerne ikke hadde årlige feiringer av sine seire. Der var mange nok av disse, for øvrig. Men nei; for romerne holdt det å feire en seier én gang. Det var ved seiersopptoget gjennom Roms gater når hæren kom tilbake fra slagmarken, med sitt krigsbytte. Derimot markerte romerne behørig sine nederlag, årlig. Fordi det var av sine tap man hadde noe å lære.

     Nå som det blir færre og færre som faktisk husker april-dagene i 1940, blir det opp til senere generasjoner – på vår egen måte - å hente lærdommer av det som da skjedde.

Frigjøringsdagen
Den 8. mai er offisiell flaggdag, og er det krigshistoriske motstykket til 9. april. På denne dagen står seier, og glede over friheten, i sentrum for oppmerksomheten. Men det poengteres også at friheten var dyrt kjøpt. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner,» heter det i Bibelen. Kjærligheten til landet, til folket, til familien og sine nærmeste – alt bidro til at mange nordmenn ofret seg selv. Vi andre nyter godene etter deres offer. Derfor er også takknemlighet et perspektiv over dagen.
     Så gjelder det at vi bruker denne dagen også til noe mer:

  • Vi kan se til vår nærmeste omkrets, og stille oss spørsmålet: Hvordan kan jeg la offerviljen komme til uttrykk i mitt eget liv? Å gi av seg selv, er å ofre seg; det være seg egne ressurser, tid eller økonomiske midler.
  • Men det stanser ikke der. Vi skal også løfte blikket – utover vår nære krets. For engasjementet skal ikke stanse ved de nærmeste grensene. Selv om vi primært har ansvar for våre egne liv og våre nærmestes ve og vel, skal vi alltid også se utover dette. Vi skal se etter på hvilken måte vi kan bidra til at frihet, fred og gode rammer for livet kan bli en realitet også for folk vi ikke kjenner.

Grunnlovsdagen

Når det gjelder grunnlovsdagen vår – 17. mai, har jeg gjort meg noen refleksjoner: Mon tro om ikke både 9. april og 8. mai har fått prege 17. mai-feiringene litt for mye? 17. mai er jo egentlig en markering av tilblivelsen av Norges Grunnlov i 1814. Ingen husker tilbake til den gang. Men det er mange grunner til å hevde at denne dagen - i det virkelig lange løp - er viktigere enn både 9. april og 8. mai i norsk historie. Rett nok kaster de to sistnevnte dagene lys også over 17. mai. Men Andre verdenskrig dekker kun én tyvendedel av 1900-tallets historie for Norges vedkommende. Og om få år er det ingen som husker tilbake til Andre verdenskrig.

     Kanskje skal vi legge vekt på å knytte 17. mai tettere opp mot Grunnloven og noe mindre mot krig/fred, motstandsbevegelse og falne under Andre verdenskrig. Det er jo tankevekkende at det nå er tre ganger så lenge siden Andre verdenskrig (75 år) som perioden mellom de to verdenskrigene (22 år). Første verdenskrig er nærmest en historisk kuriositet for mange. Det vil nok ikke Andre verdenskrig bli, men den vil sakte, men sikkert, bli fjernere.

     Et annet trekk ved 17. mai jeg har lagt merke til, er tendensen til å «internasjonalisere» dagen. Det kan dessuten synes som om 17. mai kan komme til å erstatte noen av verdiene mange forbinder med 1. mai. Også 17. mai blir solidaritetens dag; solidaritet med fattige, undertrykte, krigsherjede – mennesker som ikke har det så godt som oss. I og for seg er der jo ikke noe galt i å fokusere på dette. Men spørsmålet er hva det har med selve grunnlovsdagen å gjøre. Grunnlovsdagen skulle jo være den ene dagen i året der det var «tillatt» med nasjonal begeistring over forfedres innsats for å stable på beina et konstruktivt fundament for et moderne Norge. Der nasjonal selvstendighet, stolthet over egen natur, kultur og historie - og grunnleggende religiøse og humanistiske verdier - skulle være et gunstig utgangspunkt for landets videre utvikling.

     Utviklingen kan gå i to retninger, så langt jeg kan se:

  • 17. mai blir igjen hovedsakelig grunnlovsdag, slik den opprinnelig var det. Det vil i så fall bli spennende å se nye generasjoner fylle dagen med et innhold som er noe løsere knyttet til krigsminner.
  • 17. mai kan på den annen side videreutvikles i mer internasjonal retning. Da vil vi kanskje komme til å miste grunnlovsdagen som nasjonal-dag.
         Hvor tar nordmenn da ut nasjonalfølelsen? Jo; det gjenstår nemlig én nasjonal merkedag om våren. Det er 7. juni.

Selvstendighetsdagen

Den 7. juni er også offentlig flaggdag. Det er dagen vi minnes unionsoppløsningen i 1905. Vi feirer et enestående Norge. Vi har rett nok klart å koble også 7. juni til Andre verdenskrig, fordi Kong Haakon VII valgte å komme tilbake til Norge nettopp på den datoen, etter fem års fravær under krigen. Men – løsrevet fra dette – så ser jeg for meg at 7. juni kan dukke opp som en viktigere nasjonaldag enn den har vært de siste tiårene. Denne dagen, som for mange er gått i glemmeboken som en dag av nasjonal betydning, kan vise seg å overta noen av 17. mai-verdiene: Nasjonal selvstendighet, det norske monarkiet, norskdom (også i en global tid). Jeg synes jeg ser antydninger til dette. Da er det viktig at vi fastholder 7. juni som en felles-dag, noe den jo er. Den må ikke bare feires av enkelte interessegrupper.

Parallellene
Hva har så alt dette å gjøre på en nettside for en menighet i Den norske kirke? Det er minst to grunner til det:

For det første:
Vi er, som kristne, samfunnsborgere på linje med andre innbyggere i landet vårt. Kristne enkeltpersoner, og de kristne menighetene, har en rolle å spille på den daglige samfunnsarena. Norge er vårt land. Vi er ikke bare tilskuere til utviklingen, vi er aktører i den. Den kristne menighet er ikke en boble for seg selv; der troende lever sitt liv innenfor trygge kirkevegger. Den er en av mange bidragsytere til videreutviklingen av samfunnet vårt.
     Her er et interessant sitat fra Det gamle testamente som berører dette. Det er fra Jeremias bok. Profeten Jeremia talte til de bortførte av Israelsfolket; der de satt langt fra sitt hjemland, i Babel – etter at de var blitt okkupert av en fremmed makt. Hvordan skulle de forholde seg til landet der de var gjester, eller kanskje likefrem: fanger? Skulle de ønske samfunnets kollaps, med tanke på sin egen mulige frigjøring? Eller skulle de bidra til samfunnets utvikling, også med tanke på egen frigjøring? I denne situasjonen sender profeten Jeremia et brev til de bortførte, og sier - på Guds vegne: «Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.»
     Når det går byen godt, går det dere godt! - en tanke til ettertanke også for oss.

For det andre:
Her er paralleller mellom norsk historie og den kristne tro:

  • Vi har som kristne også en annen grunnlov – et fundament å bygge på; som lyder slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»
  • Vi har våre tap, der vi enten er blitt overrumplet, eller har sviktet i vår beredskap eller motstandsdyktighet. Der har vi gjerne noe å lære, og noe å vokse på.
  • Vi har våre seire. Og vi har en grunnleggende frelsesglede og frihetsfølelse; fordi vi er blitt satt grunnleggende fri, av Herren selv. Denne friheten er så gjennomgripende, at den kan overtrumfe hvordan de ytre rammene for våre hverdagsliv ellers er.
  • Vi har også et rike å forholde oss til, og leve i. Et gudsrike, eller et himmelrike, som det også kalles i Bibelen. Et kongerike av en annen verden. Dette Riket har også nedslag i vår verden. Og det å være borger av Guds rike i denne verden, kaster lys over det å være borger av denne verdens riker. Noen ganger er dette et uproblematisk forhold; andre ganger er det mer utfordrende. Hvordan det forstås i dag, avhenger antagelig av hvem du spør.

La dette være en kommentar til de ukene vi er inne i nettopp nå. De er krevende på sin måte. Men vi lever i dem, nettopp vi. La oss leve med dem også, i lojalitet til myndighetene, i lojalitet til Gud - i aktiv deltagelse, i aktiv refleksjon – og i bønn.

Håkon R. Sødal er cand.theol,
og organist og kateket i Finsland og Greipstad menigheter


Del denne artikkel på e-post